"Hvis der er noget som nordmændene er mestre i, så er det udsyret heavy/prog/psych med rødder i improvisation og jazz. Red Kite er et af de bedste eksempler. De har bl.a. erfaringer fra Elephant9, Shining, Bushman's Revenge og Grand Central. Det er det engelske pladeselskab RareNoise der står bag udgivelsen af deres debut, der byder på ætsende frisk psych med orgel, guitar og masser af smæk på trommerne"

"I dagens moderne jazz er det en rekke band som, mer eller mindre heldig, forsøker å kombinere rockemusikk med jazz. Både i USA og i England har mange av disse forsøkene blitt rost opp i skyene, men, uten å bli altfor patriotisk (...), så synes jeg Norge har vært de fremste eksponentene for å lykkes med denne kombinasjonen ... Det er nok å nevne band som Bushman's Revenge, Hedvig Mollestad Trio og Elephant9, og nå, altså, Red Kite ... Gjennomgående er dette «headbangerjazz» som swinger nådeløst og som trekker rocken og jazzen tett på hverandre ... De fire musikerne står med like mange ben i begge leire, og i presseskrivet kaller plateselskapet prosjektet for «Concocting a head-rush tempest of swirling psychedelia, heavy rock crunch, prog virtuosity and free-jazz experimentation». En ikke ueffen beskrivelse av hva vi får høre i de fem sporene vi får servert ... Det er tydelig at Hermansens gitar spiller en viktig rolle i det hele. Men like viktig vil jeg si at keyboardspillet til Moen er i sammenhengen, og innimellom imponerer han sterkt, som en «tvilling» til Ståle Storløkken"

"Progressive, heavy, warped, freely expressive, utterly compelling, tight as the proverbial gnat's, and defiantly psychedelic, Red Kite's self-titled debut brings fresh complexity and depth to the Norwegian prog-jazz scene"

"I et moderne grænseland mellem virkelig heavy norsk prog-syrerock, fjeld-hylene fra elskelige Terje Rypdal og de måslke sidste sustainede rester af Weather Reports soundscapes fra tiden med Miroslav Vitous dukker dette album op med den vanvittigt højtspillende og grotesk intense norske heavy metal-gruppe Red Kite. Jazz er det sgu ikke, dertil tværes guitar- og basdronerne ud med et alt for brutalt udtryk. Men albummet har alligevel noget over sig, der vil appellere til gamle syrehoveder iblandt os ... Der er både respekt for fortiden, for fusionsmuikkens ur-aner, for Pink Floyd, for gamle Santana, for McLaughlin, for Weather Reports måde at skabe stemninger under store scapes osv. Sikken energi, sikken fanden-i-voldsk spilleglæde, sikken norsk rendyrkning og indavl. Og heldigvis er det ikke kun forvrænget bas og elguitar og piskende trommer: Her er også et totalt overstyret Rhodes el-piano"